si det

Han sa det uten å bevege leppene,eller bruke en eneste muskel i kjevene.Det han sa, var som en stemme innenfra et sted,eller også bakenfor et eller annet.En tjukk tømmervegg kanskje,eller flere sammenbrettede ulltepper.Måten han sa det på,fikk det hele til å virke arrangert på et vis.Som om det ikke var meningen at man skulle høre hva som ble sagt,men noe en måtte gjette seg til.
Men den ullne beskjeden var tydelig nok.Det handlet  om alle gangene han ikke ble hørt, når han sa noe,og om denne litt vel overdrevne metoden, for å dramatisere sin egen utydelighet,som for han var det nye magiske verktøyet i møtet med alle som ikke forstod,eller hørte det han sa,når han sa det.
Like etter at han hadde sagt det han sa,oppstod en rungende stillhet.Den runget rundt noen ganger hit og så dit, før den bøyet av, og sev lik en røyk under bordet, og ble liggende der,helt stille og vente.
Han pekte mot bordet,med en fing mot leppene i hysj signal,og sperret øynene opp.
Plutselig begynte bordet å skjelve og riste,først litt,en pause og så begynte det igjen,før det sakte roterte med alt av tallerker og askebeger,idoler,krukker med urter,og ennå mer talllerkner med seg.
Så stanset det brått, og roterte andre veien,mens det klirret i alt som kunne det,og det var endel.
Han klødde seg i det bustete hodet,så det ble ennå mer bustete,og snart så han ut som en kost,eller en sopelime som har vært ute i hardt vær og slåss med skrot og bøss til langt utpå morgengreinen.
De to store oppsperrede øynene,ødela litt av kost-bildet,og dannet et annet bilde,av et skogs troll.
Han så ut som et troll der han satt å måpte med sitt forferdete ansikts uttrykk.
Det var jo intet å være forferdet for,men allikevel dette skrekkens ansikt,valgte han å ta på seg,og så lo han ikke,eller hostet nervøst,men isteden reiste han seg,og snudde bordet tilbake, slik han ønsket at det skulle stå,og bjeffet , lik en stor kraftig hund,vOff- vOff- vOff,flere ganger etterhverandre.
Stillheten under bordet hadde blitt til en ilter dans med det som ikke sover,ei heller spiser,men som plystrer uaffisert av alt som noen gang har skjedd i historien,og det er mye.
Dette er hva jeg husker fra møtet med ham,og jeg erindrer at jeg ble bedøvet og bært lenge på ryggen av et dyr,før jeg våknet til meg selv,fortumlet ,i en liten landsby.
Det hender at jeg våkner om nettene av noen som snakker til meg,men det er så utydelig å dempet at jeg hører bare den ullne lyden av fjern mumling.
Det er i slike øyeblikk det slår meg,at han er like ved,og dette er hans måte å si noe på.Hva som helst.Samma det,liksom.For dette er en kar som er beyond språket,og lar seg utydeligvis ikke hefte ved detaljenene.