Før tiden satte sine
tenner i urmannen
var han evig ung
å med en glød
som solens guder
ikke misunnet ham
men snarere
unnet ham
og syngende fugler samlet
seg ofte på hans skuldre
mens skogens trær
istemte med hviskende
røster fra treåndenes
mektige hær
Før tiden begynte
å rulle avgårde mot
hullet på slutten
av kalender året
og bare hvilte
iseg selv
som eggets
plomme
og drømte
drømmen
lik en sødmefyllt
humle
Før
ringeklokken
ringte
og en annen
drøm begynte
i midten av
hjørnespillerens
brede panne
Ja helt tilbake
til øyeblikket
som ser alt
i en hellig
triangel
av gull
og salt
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar