le-le mannen

Han lo for seg selv
og de som
ikke kunne le
men og
for de som
kunne le
men som ikke
gjorde det
og han lo
for de som
satt med latteren
i halsen
slik at den skulle
løsne

så gikk han
videre
og møtte mange
mennesker som
hadde behov for
å høre  latter
og han lo å lo
så tårene
fyllte øynene
deres og rant
ned over kinnene
deres så de måtte
både tørke og
bære seg


om morgenen
kunne han våkne
leende for seg
selv
men så hendte
det at han
sto
opp midt på natta og lo
for kattene sine
selv om de sov
og egentlig ikke
brydde seg
særlig

men man vet
jo aldri med katter

så han lo
for å være
sikker
lo for å være
trygg
og lo
fordi det var godt
å le å høre
sin egen
latter

det var musikk
i det
sa han ofte
når noen spurte
eller også  for seg
selv når han
ikke kom på
noe annet å si
for det er ikke
alltid man vet
hva neste ord
vil bli
noen ganger
gjør man
det
og da føler
man seg
som velsignet
og begavet
om en ikke
på samme tid
men også
hver for seg
eller kun
det ene

man kan ikke
få alt
alltid
er det et gammelt
ordtak
som sier
og forteller
oss at vi
er som små barn
og får ikke
nok av
det sødme
fyllte

gamle ordtak
er som forfedre
som dukker opp
ut av veggen
for å belære
den unge
skaren
med nyfødte
ape-katter
å skrelle
bananen
først

den hårreisende mannen

han reiste
avgårde i håret
til en nydelig
kvinne

der satt
han som
en heikende lus
og klamret
seg til
de lange
sterke
hår stråene
hennes

langt avsted
reiste han
og når
reisen var slutt
gled han
forsiktig
nedover
det lange
hårstrået
helt til tuppen
da var det
ikke mer å gripe
om og han
og falt
flaksende
den siste
korte biten
mot bakken
med et
bredt glis
som dekket
hele ansiktet
og deler
av halsen
min

i kikkerten

Han så ut som en kikker
der han satt
å stirret¨
ut av vinduet
med et
intenst
blikk

men der inne
bak øyet
satt en engel
å kontemplerte

hunden er fri

Han så ut som et troll
og  inn som en nisse
og når han
spiste var
det lik
et ekorn
med små
ivrige hender

når han
gikk var
det som en parade hest
og når han
lo så var
det som
en kvinne
med
mørk
stemme

bare når
han sov
var det at
han liknet seg
selv mest
men det
kunne han
ikke se
uten å bruke
et kamera
og det endte
med at han
filmet seg
selv
og ble
sittende
i timesvis
å beundre
sitt eget
bevisstløse
hode

si det

Han sa det uten å bevege leppene,eller bruke en eneste muskel i kjevene.Det han sa, var som en stemme innenfra et sted,eller også bakenfor et eller annet.En tjukk tømmervegg kanskje,eller flere sammenbrettede ulltepper.Måten han sa det på,fikk det hele til å virke arrangert på et vis.Som om det ikke var meningen at man skulle høre hva som ble sagt,men noe en måtte gjette seg til.
Men den ullne beskjeden var tydelig nok.Det handlet  om alle gangene han ikke ble hørt, når han sa noe,og om denne litt vel overdrevne metoden, for å dramatisere sin egen utydelighet,som for han var det nye magiske verktøyet i møtet med alle som ikke forstod,eller hørte det han sa,når han sa det.
Like etter at han hadde sagt det han sa,oppstod en rungende stillhet.Den runget rundt noen ganger hit og så dit, før den bøyet av, og sev lik en røyk under bordet, og ble liggende der,helt stille og vente.
Han pekte mot bordet,med en fing mot leppene i hysj signal,og sperret øynene opp.
Plutselig begynte bordet å skjelve og riste,først litt,en pause og så begynte det igjen,før det sakte roterte med alt av tallerker og askebeger,idoler,krukker med urter,og ennå mer talllerkner med seg.
Så stanset det brått, og roterte andre veien,mens det klirret i alt som kunne det,og det var endel.
Han klødde seg i det bustete hodet,så det ble ennå mer bustete,og snart så han ut som en kost,eller en sopelime som har vært ute i hardt vær og slåss med skrot og bøss til langt utpå morgengreinen.
De to store oppsperrede øynene,ødela litt av kost-bildet,og dannet et annet bilde,av et skogs troll.
Han så ut som et troll der han satt å måpte med sitt forferdete ansikts uttrykk.
Det var jo intet å være forferdet for,men allikevel dette skrekkens ansikt,valgte han å ta på seg,og så lo han ikke,eller hostet nervøst,men isteden reiste han seg,og snudde bordet tilbake, slik han ønsket at det skulle stå,og bjeffet , lik en stor kraftig hund,vOff- vOff- vOff,flere ganger etterhverandre.
Stillheten under bordet hadde blitt til en ilter dans med det som ikke sover,ei heller spiser,men som plystrer uaffisert av alt som noen gang har skjedd i historien,og det er mye.
Dette er hva jeg husker fra møtet med ham,og jeg erindrer at jeg ble bedøvet og bært lenge på ryggen av et dyr,før jeg våknet til meg selv,fortumlet ,i en liten landsby.
Det hender at jeg våkner om nettene av noen som snakker til meg,men det er så utydelig å dempet at jeg hører bare den ullne lyden av fjern mumling.
Det er i slike øyeblikk det slår meg,at han er like ved,og dette er hans måte å si noe på.Hva som helst.Samma det,liksom.For dette er en kar som er beyond språket,og lar seg utydeligvis ikke hefte ved detaljenene.

syrin

Han så

hvor vakkert

alt var

og sukket

ikke

men nøt

synet

og kjente

på den

like vakkre

følelsen

han fikk

av å se

på hvor

slående

vakker

naturen

var

nu

sommer

var det

ikke midtvinters

eller høst

men sommer

midt i sommeren

var han

slik han har

vært før

mange ganger

nok til

å gjenkjenne

den gode

gamle sommer

drømmen

syrin

The truly (truly) awakened one

The truly
awakened one
does not
rise in the morning
nor does he
go to sleep
at night

in his house
are no
bed
and on
the walls
no clock
to remind
him of time

for he is
always
present
in the moment
that is
now
from
where great
power
lies